Boken 'Environmental Humanities' tar for seg den økende interessen innen arkeologi for relasjoner mellom mennesker, dyr og natur. Tidligere har arkeologien vært fokusert på å tolke meninger, symboler og sosial konstruksjon av landskap. Nå har fokuset endret seg mot en anerkjennelse av hvordan elementer, steder og miljøet selv bidrar med sine egne agens i utformingen av relasjoner. Det betyr at miljøet ikke lenger kan betraktes som et nøytralt lerret hvor landskapsbetydning projiseres. I takt med dette reiser miljøhumaniora spørsmål om hvordan man kan arbeide med samspillet mellom mennesker og deres omgivelser. Å tillate miljøet tilbake som en aktiv aktør i forandring, gir landskapsarkeologien mulighet til å bedre takle problemstillinger som den pågående globale oppvarmingen, en stadig økende tap av biologisk mangfold og en stadig mer giftig omverden. Samtidig utelukker ikke dette menneskelig agens fra ligningen, ettersom det er menneskene som forsterker de miljømessige utfordringene vi står overfor i dag.
