Gabby ser tilbake og innser at hun burde ha sett tegnene. Kanskje hun gjorde det, men hun valgte ubevisst å ignorere dem. Fra hun var ti år, da hun først møtte Dylan, visste hun at han var mannen i hennes liv. På den tiden kunne hun ikke sette ord på hva hun følte, men etter hvert som årene gikk, forsto hun at det hun opplevde var en kjærlighet som går dypere enn noe annet – en sjeløs kjærlighet som bare få personer får oppleve. Dylan var mer enn bare bestevennen hennes, barndomskjæresten eller elskeren; han var hennes sjels mate. De var skapt for hverandre, ment til å være sammen for alltid. Men så forandret han seg. Gabby følte at hun ikke lenger var god nok, og da han knuste hjertet hennes så fullstendig, føltes det som om hun opphørte å eksistere. Hun hadde aldri kjent på en så hjerteskjærende smerte før. Det verre kom da han gjorde det mot henne en gang til, og hun ønsket virkelig å gi opp. Men hun visste at hun måtte være sterk, for hun var ikke alene i denne brutale skjebnesvingen. Gabby ser opp mot stjernene, ber og spør noen om hva hun skal gjøre, fordi hun vet ikke hvordan hun skal håndtere dette.
