Boken 'Draconian Goetia' utforsker begrepet goetia, som stammer fra det greske ordet 'goeteia', som oversettes til 'trollskap'. Opprinnelig var dette en alvorlig praksis som involverte sorg over de avdøde under begravelsesriter, og senere en metode for å kontakte de døde for å oppnå kunnskap. I lys av dette har goetia utviklet seg til et middel for å kommunisere med chthoniske enheter, altså vesener fra underverdenen; disse kan komme fra dype huler og grotter på jorden, eller fra 'de dødes verden'. Siden dens tidlige greske opprinnelse synes goetia å ha vært en individuell praksis, preget av personlig erfaring. Dette har også medført at den i det middelalderske kirkelige perspektivet ble utformet som et monoteistisk pseudepigrafisk dokument som beskriver enheter fra hedenske mytologiske polyteisme, eller angivelig 'merkelige' vesener assosiert med folk som ikke var konvertert til monoteisme. I 'Draconian Goetia' presenteres goetia i samsvar med den drakoniske kabbalah-strukturen (qliphoth planetarisk system), i henhold til de kodebenevnte enhetenes tilknyttede attributter, som for eksempel oppnåelse.
