Fem år har gått siden livet mitt ble tragisk snudd på hodet da min kone og vårt ufødte barn ble drept av en beruset sjåfør. Mange sier at etter hvert som årene går, vil også sorgen min avta. Men det har den ikke gjort. Hver gang jeg puster uten Jorgie føles det som om jeg svikter henne, og burde ikke hvert sekund uten henne være en påminnelse som gjør det vanskelig å puste? I løpet av disse fem årene har jeg kjent på denne smerten... helt til jeg fikk øye på et par vakre grønne øyne fylt med mistillit. I et kort øyeblikk fikk hun meg til å ønske at jeg kunne være mannen jeg var før jeg mistet alt. For å kjenne på hva det vil si å puste uten den tunge byrden på brystet. Å smile uten skyldfølelse. Jeg ville ha gjort hva som helst for å bli mannen jeg en gang var, bare for å få muligheten til å lette smerten i et fremmed, men vakkert, blikk. Min kones favorittordtak var at man ikke kan kjempe mot skjebnen, men skjebnen bringer kun mennesker sammen, det er hjertet som bestemmer hvem som skal bli værende. Men kan en mann uten hjerte hjelpe noen som er i nød?
