Kan desperasjon gjøre deg illusorisk? Jeg fløy over hele landet med ett klart mål for øyet... fullføre boken min... og kanskje lege sårene etter et knust hjerte. Min redaktør skrek etter førstegal, agenten min maste om teasere, og forlaget minnet meg på at den strenge fristen var bare uker unna. Men jeg sto overfor et dilemma: Jeg led av skrivesperre. Ikke bare en liten hindring, men en ordentlig mur. Akkurat da jeg var i ferd med å gi opp, fikk jeg øye på ham: mannen med skjegg og tatoveringer som bor i glasshuset ved siden av. Han var i en heftig omfavnelse med en vakker blondine med kurvede former og ben som så ut til å vare i evighet. Jeg burde ha sett bort. Jeg burde ha respektert privatlivet hans. Jeg burde IKKE ha tatt detaljerte notater om hans imponerende teknikk, veltrente fysikk, og dråpene av svette som rant nedover hans tatoverte torso. Men hvert eneste stød fra hoftene hans fikk ordene til å flyte raskere enn jeg kunne skrive dem ned. Han ble min inspirasjon. Min muse. Min helt neste prosjekt.
