I samlingen av hennes mest kjente og beste essays, reflekterer Natalia Ginzburg over utdanning av barn med en dyp innsikt. Hun argumenterer for viktigheten av å lære ikke bare de 'små dydighetene', men de 'store'. Ginzburg hevder at barn bør læres om generøsitet fremfor sparsommelighet, mot i stedet for forsiktighet, og ærlighet snarere enn beregnelse. Hennes essays tar oss med på en reise gjennom livets uunngåelige tap, som tapet av hennes venn Cesare Pavese, og de umulige omstendighetene under andre verdenskrig samt livet i Abruzzo under fascismen. Ginzburg utforsker også betydningen av stillhet i vårt samfunn, sitt kall som forfatter, og til og med hverdagslige objekter som et par utslitte sko. Med en stil som både er sparsom og poetisk, gir hun leseren innblikk i sin visdom som overlevende. Hennes unike stemme og refleksjoner skaper et lys av modernitet innen italiensk litteratur, noe som kongruerer med Ginzburgs magi.
