Raleigh beskriver seg selv som en 'puck bunny', et begrep hun ikke nødvendigvis setter pris på, men som hun aksepterer. For henne er det verdt det, så lenge hennes eventyr med hockeyspillere gir en smakebit av ekte kjærlighet – noe hun er usikker på om hun noensinne vil oppleve. Hun vokste opp i en verden der lykkelige livsløp ikke eksisterte, men hun har en kropp som lar henne spille rollen som noen hun kanskje ikke er. Det første møtet med Barrett endret alt for henne. Han klarte å bryte ned det sterke ytre hun hadde jobbet hardt for å bygge. Øyeblikkene var både lykkelige og hjerteskjærende. Mens hun hadde planlagt aldri å se ham igjen, ble en enkel, tilfeldig kveld en livsforvandlende opplevelse. Men da hun prøvde å kontakte ham igjen, i et øyeblikk da hun virkelig trengte ham, viste han seg å være kald og grusom, og gjorde det klart at han ikke ønsket å høre fra henne igjen. Barrett følte umiddelbart at Raleigh var den han alltid hadde søkt etter. Men da hun plutselig forlot ham uten å gi ham telefonnummeret sitt, ble han besatt av å lete etter henne. Overalt hvor han gikk – i barer, på hockeyspill, overalt – forsøkte han å finne henne igjen. Det var som om hun var den manglende brikken han ikke engang visste at han lette etter. Hun var empatisk, morsom og intelligent, men ingen har vært i stand til å matche Raleigh, eller få ham til å føle det samme.
