Vi lever i en verden preget av tilsynelatende ubegrensede forbrukerveivalg. Likevel vet alle som handler, uten å måtte tenke over det, at mange hverdagsprodukter – fra senger til batterier og skriverpapir – tilbys i et begrenset antall 'standard størrelser.' Det som definerer disse størrelsene som 'standard', er enighet blant konkurrerende selskaper om å lage eller selge produkter med de samme, begrensede dimensjonene. Men hvordan ble slike kollektive avtaler oppnådd mellom ofte sterkt konkurrerende firmaer? I sin grundige utforskning av dette spørsmålet gir Colleen Dunlavy oss et nytt perspektiv på historien om masseproduksjon og distribusjon. Hun avdekker at til tross for den mye omtalte modellen foreslått av Henry Ford, ble ikke masseproduksjonsteknikkene naturlig spredt i den amerikanske økonomien. Tvert imot hindret betydelige markedskrefter deres utbredelse. Det var først når det ble etablert felles vedtatte, bransjeomfattende standardstørrelser – orkestrert av den føderale regjeringen – at konkurrerende selskaper kunne frigjøre seg fra disse markedskreftene og fortsette utviklingen.
