Denne teksten presenterer en samling studier som fokuserer på personlig eskatologi i de jødiske og tidlige kristne apokalypser. Den apokalyptiske tradisjonen, fra sine jødiske røtter og frem til den tidlige middelalderen, blir studert som en sammenhengende litterær tradisjon hvor både kontinuitet i motiver og viktige endringer i forståelsen av livet etter døden kan kartlegges. I tillegg til de mer kjente apokalysene, får vi også grundig innsikt i de mer nedprioriterte tekstene som detaljert skildrer menneskets skjebne etter døden, som 'Peters apokalypse', 'De syv himmelers apokalypse', de senere apokalysene til Esra, samt de fire apokalysene til jomfru Maria. Relasjoner til gresk-romersk eskatologi utforskes, og flere kapitler viser hvordan spesifikke tekster fra Det nye testamentet belyses gjennom nær kjennskap til denne tradisjonen av ideer og bilder om livet etter døden.
