Silja kjente at blodet frøs til is i hele kroppen da presten sto foran henne med foldede hender og et sorgfylt uttrykk. Dette uventede besøket kunne kun bety én ting: noen hadde gått bort. Tårer strømmet nedover kinnene hennes, og hun følte en dyp lengsel etter at moren fortsatt skulle vært i live. Med snufsing tørket hun tårene, men hjertet hennes ble tyngre ved tanken på hvordan hun hadde rotet til livet sitt. Silja innså at hun nå måtte bære konsekvensene av sine valg, alle feilgrep og den smerten som følge av tapet. Sorgen grep tak i henne, og hun satt fastklemt mellom de bittersøte minnene av hva som en gang var.
