Soft Machine har lenge vært sett på som kalde og utilnærmelige. På høyden av sin karriere på 1970-tallet, provoserte de bevisst popjournalister, det musikalske etablissementet, og til og med sine egne fans. Musikkstilen deres var designet for å ekskludere alle unntatt de mest dedikerte lytterne. Besetningen skiftet stadig, og de kvittet seg med hver musiker som forsøkte å knytte en menneskelig forbindelse. I stedet for å skape et fellesskap gjennom konserter, favoriserte de en brutal og voldsom lydopplevelse som kunne sjokkere publikum fra første tone til de måtte forlate lokalet. Selv om denne beskrivelsen kun gjelder en kort periode av deres karriere og ikke reflekterer de nyere utgavene, er det bekymringsverdig dersom potensielle lyttere blir avskrekket før de i det hele tatt har fått høre en tone av musikken deres. De som tør å lytte, vil oppdage en helt annen band: et som er slu, energisk, melodisk, psykedelisk, og overraskende imøtekommende, som smelter sammen en fantastisk blanding av prog rock, jazz fusion og mye mer, med evnen til å skifte stil på et blunk.
