Boken utforsker hvordan lydene fra den tidlige moderne scenen ikke bare har betydning, men også signaliserer kompleksitet. Lyd er lastet med mening og gir et intrikat system av allusjoner. Skuespillere som Jonson og Shakespeare utviklet stadig mer eksperimentelle lydbilder, fra stormene i «King Lear» (1605) og «Pericles» (1607) til det eksplosive laboratoriet i «The Alchemist» (1610). Lyden er imidlertid avhengig av lytterens subjektivitet; boken anerkjenner det kompliserte forholdet mellom lydens produksjon og hvordan den oppfattes. Lyd-effekter bør ikke bare gjentas fra scene til scene uten grundig vurdering, på samme måte som en vits ikke kan omformes i dialog uten å ta hensyn til dens skiftende konnotasjoner. Denne boken undersøker lyd som et retorisk virkemiddel, i stand til å trenge inn i ørene, overbevise sinnet og påvirke med sin kraft.
