I sin gripende samling av trettitre essays utforsker Sven-Eric Liedman temaet aldring, en prosess som både er ubegripelig og dypt personlig. Hva innebærer det egentlig å være bestefar? Hvordan reflekterer en eldre mann over livets store spørsmål som død, sinn og lykke? Liedman undersøker hvordan aspekter som språk, lesning, utdanning og kjærlighet knyttes sammen med opplevelsen av å bli eldre. Forfatteren selv bemerker at selv om mange har skrevet om alderdom, er det sjeldent at disse forfatterne er over åtti år gamle. Ofte er de i sekstiårene, noe som hindrer dem i å skrive fra en fullstendig innenfraperspektiv. Når man nærmer seg åtti eller mer, inntar man rollen som erfaren pensjonist – men selve opplevelsen av aldring er ulik for hver enkelt. Gjennom sine personlige vitnesbyrd gir Liedman et unikt innblikk i hvordan det er å bli gammel. I essayformen, med sin uregjerlige frihet, skaper han raske vendinger, øyeblikksbilder og korte refleksjoner. Dette gir leseren muligheten til å forholde seg til det uoverskuelige i aldringens verden, og kanskje finne en viss form for oversikt i det som ofte virker kaotisk.
