Boken "Spinal Catastrophism" av Thomas Moynihan utforsker den historiske kontinuiteten av spinal katastrofisme gjennom en rekke forbindelser mellom filosofi, psykologi, biologi og geologi. Moynihan trekker på subtile antydninger fra verkene til forfattere som J. G. Ballard, Georges Bataille, William Burroughs, Andre Leroi-Gourhan, Elaine Morgan og Friedrich Nietzsche. Han presenterer hvordan Daniel Barker i slutten av det tjuende århundre formulerte aksene for spinal katastrofisme: Hvis menneskelig morfologi, oppreist holdning og muligheten for språk er tilfeldige utfall av naturhistorien, så er psykiske lidelser i bunn og grunn affeksjoner knyttet til ryggraden – som i seg selv fungerer som en skala-model av biogenetisk traume. Ryggraden fungerer som et bærbart kart over de katastrofale hendelsene som formet utviklingen av det syke, orthograde talende pattedyret. Boken viser også hvordan ideer fra biologisk fylogeni og 'organisk minne' inspirerte tidlig psykoanalyse, og kartlegger dens opprinnelse i idealisme, naturfilosofi og romantikk, samt hvordan disse tankene har krysset hverandre gjennom tidene.
