I en tid preget av sekularisering, der den norske statskirken har blitt avskaffet, har teologer forsøkt å forsvare kristendommens rolle i vår kultur. De hevder at fundamentale verdier som humanisme, demokrati, menneskerettigheter, toleranse og ytringsfrihet stammer fra kristendommen og ikke fra opplysningstiden. I boken 'Spinoza og jeg' tar Arild Pedersen til motmæle mot disse påstandene ved å trekke inn den store opplysningstenkeren Baruch Spinoza. Pedersen belyser Spinozas perspektiv som en ikke-kristen, utstøtt jøde som også var en arvtagere av den greske filosofiske tradisjonen og en borger i den liberale nederlandske republikken. Boken gir en grundig tolkning av Spinozas religionskritiske verk 'Tractatus Theologico-Politicus', som i sine dager ble fordømt av kristne som om det var skrevet i helvete. Med utgangspunkt i denne teksten anvender Pedersen Spinozas kritiske innsikt som en måleenhet for utviklingen av religionskritikk frem til vår tid. Denne kritikken har, etter mange år, endelig nådd et nivå som hedrer Spinozas bidrag. Til slutt oppsummerer forfatteren deres felles religionskritikk i en sekulariseringens 'katekisme', som gir leseren en dypere forståelse av forholdet mellom tro og fornuft i dagens samfunn.
