I boken 'Parliaments and Legislative Activity' undersøker Martin Brunner fenomenet rundt hvorfor opposisjonspartier og regjeringsmedlemmer ofte foreslår lovgivning, til tross for at sjansen for å påvirke politiske utfall på denne måten er minimal. Brunner hevder at de fleste parlamentariske forslag ikke primært har som mål å påvirke politikk direkte. I stedet fungerer de som et verktøy for å signalisere egne politiske standpunkter og presentere alternative løsninger til regjeringens politikk. I tillegg belyser de emner som er viktige for offentligheten, men som ikke nødvendigvis står høyt på regjeringens agenda. Lovforslag kan også være en måte for enkeltstående parlamentsmedlemmer å etablere et selvstendig personlig omdømme på. Gjennom anvendelse av formelle modeller og komparativ empirisk forskning fra Belgia, Frankrike, Tyskland og Storbritannia, demonstrerer forfatteren at initiativene til opposisjonsmedlemmer og backbenchere ikke bare er ‘mye ståk for ingenting’, men snarere et resultat av stemmesøkende motivasjoner.
