Boken "Dance Practices as Research" bidrar til den stadig voksende forskningslitteraturen om 'intangible cultural heritage', som UNESCO har ansett for å være spesielt verdifullt å bevare og videreformidle. Den utvikler et teoretisk-analysert rammeverk for det (u)gripbare kulturelle arven knyttet til dans. Gjennom en grundig utforskning av begrepet 'intangible materiality' i dansepraksis, argumenterer boken for at innføringen av konseptet 'performative dance-archive' skaper et nytt analytisk felt: forskning i praksis. Dette konseptet avdekker potensialet for bevaring og videreføring av dansearv, samtidig som det tar opp utfordringene ved motsetningen mellom levende arv og systematiseringen av kulturelle registre. Boken bruker den formelle og kontekstuelle transformasjonen av argentinsk tango og tysk moderne dans som et utgangspunkt for å diskutere tvetydigheten i immateriell arv og hvordan 'performative dance-archive' kan gi en kognitiv og erfaringsbasert tilnærming for å bestemme, arkivere og distribuere dansekompetanse.
