Denne boken gir en tematisk oversikt over en av Europas mest ødeleggende hungersnød, den store finske hungersnøden på 1860-tallet. I 1868, som et resultat av flere år med forverrede økonomiske forhold, mistet 137 000 mennesker (omtrent 8 % av den finske befolkningen) livet som følge av sult og sykdom. Holdningene og policyene som ble vedtatt av Finlands devolverte administrasjon fulgte i stor grad europeiske normer, og var derfor ofte sammenlignbare med de 'koloniale' praksisene som ble observert i andre hungersnødsperioder på den tiden. Det som kjennetegner denne katastrofen i en midt-19. århundres kontekst, er at til tross for at Finland var en del av det russiske imperiet, hadde landet i stor grad ansvar for egen styring, og var i ferd med å utvikle sin økonomiske, politiske og kulturelle autonomi samtidig som hungersnøden oppstod. "Finland’s Great Famine 1856-68" undersøker sentrale temaer som bruken av nødhjelpsmat, innenlandsk og utenlandsk veldedighet, tiggeri og kriminalitet, nødhjelpsarbeid og emigration.
