Denne boken undersøker samspillet mellom poesi og matematikk ved å avdekke analogier som knytter dem sammen. Den unike formen som skiller poesi fra prosa, har en matematisk struktur som hever språket over tidens flyt. Poeter bruker også gjennomtenkte metoder for å bringe det uendelige i forhold til det endelige. Matematikkens historie er preget av dramatiske narrativer inspirert av en type troping, hvor metafor åpner opp, metonymi og synecdoke utdyper, mens ironi kan stenge av eller forskyve utviklingen av matematisk kunnskap. Den første delen av boken er selvbiografisk og følger forfatteren på hennes søken etter disse uventede forbindelsene, åpenbart gjennom musikk, arkitektur, science fiction, filosofi samt studiet av både matematikk og poesi. Den andre delen dykker ned i geometri, sirkelen og kvadratet, og tar oss med fra Shakespeare til Housman, fra Euklid til Leibniz. Den tredje delen fokuserer på studiet av dynamikk, inerti og transcendentale funksjoner, fra Descartes til Newton og inn i det 20. århundre.
