Denne boken gir en grundig fremstilling av Hannah Arendts performative og ikke-suverene teori om frihet og politisk handling, med særlig fokus på hvordan handlingen avdekker det unike 'hvem' hos hver enkelt aktør. Boken søker å kaste lys over Arendts kritikk av suveren herrav, totalitarisme og alienasjon fra verden. Den fremhever også hennes forsvar av et distinkt politisk rom for engasjert borgerhandling og dømmekraft, samt hennes begrep om 'retten til å ha rettigheter' og hennes avvisning av teleologiske filosofier om historie. Arendt argumenterer for at i moderne, pluralistiske og sekulære offentligheter, kan ingen metafysisk eller religiøs idé autoritativt validere politiske handlinger eller meninger fullt ut. Samtidig ser hun på handling og tenkning som en avdekking av en uunngåelig eksistensiell illusjon av et guddommelig element i mennesket. Dette begrepet framstår tydelig i 'daimon'-metaforen, som finnes både i Arendts eget arbeid og i sentrale verker av Platón, Heidegger, Jaspers og Kant, som hun samhandler med. Denne boken gir således en post-metafysisk tilnærming til politisk handling og frihet, og inviterer leseren til en dypere forståelse av Arendts tankegang.
