Denne boken argumenterer for at den tradisjonelle oppfatningen av værens natur i vestlig filosofi, som for det meste har blitt forstått som substans, er feil. I stedet fremhever forfatteren at værens essens er fundamentalt relasjonell. Gjennom en grundig gjennomgang av vestlig filosofis utvikling av begrepet om å være, avdekker boken hvordan Aristoteles' substansforståelse har dominert dette tradisjonelle perspektivet. Først etablerer boken at den opprinnelige konseptualiseringen av å være i gammel vestlig filosofi var relasjonell, og den sporer denne relasjonelle forståelsen gjennom de neoplatoniske tenkerne. Deretter følger den den substansielle forståelsen av å være fra Aristoteles og skolastikerne, hvor den ender opp i en krise hos Descartes. Avslutningsvis viser boken at Heideggers tenkning representerer en gjenopprettelse av den opprinnelige, relasjonelle forståelsen av å være.
