Denne boken argumenterer for at den tradisjonelle oppfatningen av væren som substans innen vestlig filosofi er feilaktig, og viser at væren i sin essens er relasjonalitet. For å underbygge dette synspunktet, undersøker boken utviklingen av vestlig filosofis begrep om væren, og demonstrerer hvordan denne tradisjonen har vært preget av en aristotelisk forståelse av substans og den tilhørende forståelsen av relasjon. Først etablerer boken at det opprinnelige konseptet av væren i den antikke vestlige filosofien var relasjonelt, og sporer denne relasjonale forståelsen av væren gjennom neoplatonismen. Deretter følger den den substansielle forståelsen av væren via Aristoteles og skolastikkerne, som når sitt klimaks i Descartes. Avslutningsvis viser boken at Heidegger representerer en gjenopprettelse av den opprinnelige, relasjonale forståelsen av væren.
