"Nietzsche’s Immoralism" innleder en to-volumers kritisk rekonstruering av en sosialistisk, demokratisk og ikke-liberal Nietzscheansk politikk. Nietzsche's ideal om amor fati, eller kjærlighet til skjebnen, er ikke noe som enkelt kan vedtas på individnivå, da det står i kontrast til en dyp følelse av handlingsfrihet. Derimot kan vi skape de sosiale betingelsene for dette idealet takket være et undervurdert aspekt av hans vilje-til-makt-psykologi. Ifølge Nietzsche drives vi ikke mot dominans og erobring, men snarere mot motstand, konkurranse og lek – en intensiverende følelse av makt som oppstår gjennom like utfordringer, noe som muliggjør en ikke-instrumentell bekreftelse av lidelse. Denne inkompatible og anti-teleologiske psykologien leder til Nietzsches karakteristiske immoraliserende syn: en avvisning av kulturelle midler for menneskelig forbedring til fordel for en historisk materialistisk politikk for avl, som frembringer høyere typer for fremtiden gjennom endringer i de materielle forholdene i vår politiske orden. Politikk blir dermed den første filosofien: den er ikke forankret i moralske verdier, men er i stedet kilden til disse verdiene.
