Boken "Post-Apocalyptic Environmentalism" analyserer hvordan miljøbevegelsen har utviklet tre overordnede narrativer som eksisterer side om side og konkurrerer med hverandre. Det første narrativet er det grønne framstegets narrativ, som har vært fremtredende siden tidlig i miljøtenkningen og som i dag kommer til uttrykk gjennom ideen om bærekraftig utvikling og økomodernisme. Det andre narrativet, det apokalyptiske narrativet, oppfordrer oss til å handle for å unngå en fremtidig katastrofe. Dette narrativet fikk økt oppmerksomhet med Rachel Carson og andre klassikere fra etterkrigstiden, og fikk fornyet liv gjennom klimaaktivismen på 2000-tallet. Det tredje narrativet, det postapokalyptiske narrativet, hevder at katastrofen allerede er en uunngåelig realitet. Bokens hovedfokus er nettopp diskusjonen om dette postapokalyptiske narrativet, som har blitt innflytelsesrikt det siste tiåret, spesielt etter desilusjonen som fulgte den mislykkede klimakonferansen i København i 2009. Temaene klimaendringer, ressursutarming og forurensning danner en rød tråd gjennom disse narrativene, som på poignant vis utforsker de utfordringene vi står overfor i vår tid.
