Denne boken utforsker begrepet 'motstandskraft' i konteksten av militære og militarisering. Med fokus på USA, Storbritannia, Canada, Australia og det europeiske kontinentet argumenterer forfatterne for at det etter 11. september har vært et skifte fra 'traume' til 'motstandskraft' i måten vi fremstiller og forstår menneskelige responser på katastrofale hendelser. Bidragsyterne i dette verket viser hvordan språket rundt motstandskraft har blitt militarisert og dypt innvevd i forestillinger om fellesskap. Når dette konseptet sprer seg, blir det brukt på varierte og ofte motstridende måter innen en rekke erfaringer, kontekster og vitenskapelige disipliner. Gjennom å omfavne mangfoldige metodologier og perspektiver reflekterer boken over hvordan motstandskraft har blitt et våpen og hvordan det anvendes på sterkt kjønnete måter, samt hvordan det er sentralt i neoliberal styring i det tjueførste århundre. Samtidig som boken er kritisk til bruken av motstandskraft, drøfter kapitlene også mer positive måter for mennesker å respondere på uforutsette utfordringer.
