Denne boken undersøker de intellektuelle grunnlagene for skandinavisk ideologi og dens politiske utvikling til en bevegelse for nasjonal enhet. Under Napoleonskrigene ble Danmark, Norge og Sverige alvorlig svekket, og erfaringen de trakk var at overlevelse avhang av størrelsen på nasjonen. Unionen i 1814 tilbød Sverige-Norge geostrategisk sikkerhet, men også en vedvarende frykt for Russland. Danmark, derimot, var den største territorielle taperen under Napoleonskrigene og sto overfor separatisme knyttet til den tyske nasjonalismen i hertugdømmene Slesvig og Holstein. Denne situasjonen utviklet seg til en nasjonal konflikt som truet Danmarks eksistens som stat. Samtidig vokste det frem en ny generasjon av dansker, svensker og nordmenn som begynte å se på felles språk, kultur og religion som fundamentet for en skandinavisk union, en union som kunne gi beskyttelse mot både Russland og Tyskland. Da de europeiske revolusjonene i 1848 førte til den Første Slesvigske Krigen, var den skandinaviske bevegelsens innflytelse så sterk at det nesten førte til en skandinavisk krig.
