Boken "The Hyperorchestra" undersøker fenomenet hyperorkesteret i musikk knyttet til film, og trekker på skjæringspunktet mellom praksis og teori. Begrepet hyperorkester stammer fra hyperrealisme, et postmodernistisk filosofisk konsept introdusert av Jean Baudrillard. Dette virtuelle ensemblet lever i hyperreality og nærmer seg musikk spektralt, med mål om å være et mer effektivt middel for meningsgenerering. Boken trekker inn konsepter fra postmoderne filosofi, som hyperreality og Marshall McLuhans medieteori, i sin analyse. Videre inkluderer den forfatterens egne komposisjonserfaringer og beskriver samtidige prosesser, aktuelle programvareverktøy, prinsipper for orkestrering og instrumentering, samt moderne tilnærminger til musikkkomposisjon, inkludert spektromusikk. Gjennom dette gir boken et nytt perspektiv på analyser av samtidsfilm-musikk, der den fremhever betydningen av forholdet mellom klangfarge, mening og ulike narrativnivåer.
