Boken "The Varieties of Authorial Intention" undersøker logikken og de historiske røttene til et merkelig tabu som har preget litteraturkritikken siden 1940-tallet, der kritikere har unngått å referere til forfatternes intensjoner uten en viss forsiktighet. Dette tabuet ble forsterket av den banebrytende artikkelen "The Intentional Fallacy", og har fått ytterligere dybde i perioden preget av poststrukturalistisk teori. Selv i dag, når litteraturens kritiske vokabular er under omfattende revisjon, har spørsmålet om forfatterens intensjon ikke blitt gjenstand for ny vurdering. Denne boken forklarer hvordan "The Intentional Fallacy" sammenblandet ulike typer forfatterintensjoner, og hvordan litteraturkritikere kan dra nytte av en mer oppdatert forståelse av intensjonalitet i språket. Resultatet er en utfordrende gjennomgang av ressursene innen litterær teori, som spenner fra impliserte lesere, poetiske talere, allvitende fortellere, tolkende fellesskap, språklig usikkerhet, ubevisste betydninger, litterær verdi til selve naturen av litteratur.
