Matematikk står i en spesiell stilling som både et av de mest essensielle fagene for dagens barn og et av de mest misforståtte. Faget har en imponerende status; alle forstår hvor viktig det er, og mange føler et press til å studere det. Likevel er det få som føler seg komfortable med matematikken, noe som medfører at det i mange kulturer er sosialt akseptert å tilstå sin uvitenhet, skryte av sin manglende kompetanse, og til og med å påstå at man er matematikkfobisk. Med dette som bakgrunn stilles spørsmål ved om lærerne virkelig er sadister når de påfører sine elever mentalt ubehag, eller om elevene er masochister som nyter spenningen i selvpåført mental tortur. Mer alvorlig trenger vi å utforske hva som faktisk motiverer matematisk aktivitet i skolen. Har vi reell tillit til kriteriene våre for hva som er viktig, og vet vi hva vi bør gjøre? Disse grunnleggende spørsmålene danner rammeverket for diskusjonen i "Mathematical Enculturation".
