Denne boken undersøker betydningen av visuell rytme gjennom Piet Mondrians unike perspektiv på å forstå rytmestrukturen i komposisjonen av maleri. Den henter inspirasjon fra filosofi, estetikk og zen-kultur. Bokas nyvinning ligger i en ny vurdering av en glemt definisjon av rytme som 'stasis' eller 'komposisjon', en tanke som kan føres tilbake til antikk gresk tenkning. Forfatteren argumenterer for at denne oppfatningen av rytme kan illustreres gjennom billedstrategi, ved å analysere østens maleri og kalligrafi, som har gjenkjennelige fellestrekk med gresk tenkning om rytme. Boken viser hvordan disse ideene om rytme knytter sammen ulike tråder av intellektuell utvikling innen visuell kunst som krysser ulike estetiske kulturelle praksiser. Som et ikon for tidlig 1900-talls modernisme, representerer Mondrians neoplastisisme en betydelig prestasjon både kunstnerisk og filosofisk. I sitt maleri var Mondrian dypt påvirket av teosofi, som også hadde sin egen påvirkning.
