Denne boken utforsker hva som skjer med sannheten når den blir påvirket av generasjoners hukommelsestap og de fiksjonene som fyller hullene som oppstår. Den tar for seg den umulige oppgaven med å skrive en selvbiografi i en kontekst hvor et dominerende kulturelt og familiært 'vi' blander seg med 'jeg', og en 'jeg' som ikke kjenner seg selv som et selv – bortsett fra i indirekte former, som personer og karakterer den har spilt, men ikke egentlig vært. Boken kombinerer nyskapende nære lesninger med performativ selvbiografi, og tar prestasjonsfilosofi et alternativt skritt videre ved å la sine ideer bli reflektert gjennom opplevelser og forskjellige fiksjoner. Det er et filosofisk tankeeksperiment i usikkerhet, hvor litterære, teatermessige og filmatiske elementer illustrerer og til slutt blir denne usikkerheten selv. Tankeeksperimentet har blitt selve livet som var, det som kom før, og det som overlever 'jeg er'.
