Denne boken fokuserer på å forklare det grandstrategiske atferdsmønsteret til USA fra republikkens grunnleggelse til Trump-administrasjonen. For å oppnå dette benytter den et neoklassisk realistisk rammeverk som argumenterer for at mens systemiske endringer forklarer den brede utviklingen av USAs grandstrategi, er de spesifikke utformingen og innholdet av de grandstrategier som følges, påvirket av innenrikspolitisk kultur og interesser. Boken hevder at distinkte politiske kulturer for statsmakt (Hamiltoniansk, Jeffersoniansk, Jacksoniansk og Wilsoniansk) har fungert som permittive filtre som formuleringene og responsene fra beslutningstakere har tolket og reagert på systemiske stimuli, noe som har gjort visse valg av grandstrategi mer sannsynlige enn andre i jakten på nasjonal sikkerhet. Videre viser boken at mens primære grandstrategier ble lettet av fremtredenen av de vindikative Hamiltonianske og Wilsonianske formene for statsmakt fra midten av 1800-tallet til tidlig på 2000-tallet, har kostnadene ved primat nå stimulert til endringer.
