Boken 'Campus Cinephilia in Neoliberal South Korea' tar et transnasjonalt perspektiv på studiet av filmkultur, og baserer seg på etnografisk feltarbeid ved en søk koreansk universitets filmklubb. Den utforsker en kosmopolitisk cinefil subkultur som blomstret i en ironisk ulikhet mellom den sterkt nasjonalistiske stemningen i den kommersielle filmkulturen og det intense neoliberale miljøet på 2000-tallet. I en tid der studentene, med begrenset tid, engasjerte seg i studiet av filmer som sannsynligvis ikke ville påvirket deres fremtidige yrkesmuligheter, opplevde de det som en 'annerledes slags moro'. Deres ivrige konsum av internasjonale kunstfilmer ble betraktet som en svært privat sak, i en tid preget av enestående vekst i den innenlandske filmindustrien. Denne uventet livskraftige kosmopolitiske subkulturen av studentcinefiler i neoliberalt Sør-Korea tilfører en kompleksitet og interesse til landets filmkultur, som er mer nyansert enn bare en nasjonalistisk affære.
