Denne omfattende boken gir en grundig oversikt over en viktig, men ofte oversett periode i kinesisk intellektuell historie: Xuanxue, også kjent som Neo-Daoisme. Den tar for seg de filosofiske og religiøse trekkene ved denne bevegelsen gjennom konseptene om ikke-væren, væren og enhet. Boken undersøker også tenkere og tekster som ligger i grenselandet til Xuanxue, noe som viser leserne at denne filosofiske retningen ikke oppsto i et vakuum, men er resultatet av en langvarig og kontinuerlig utvikling av ideer fra før-Qin Daoismen. De 25 kapitlene gir en grundig analyse av de sentrale filosofiske skikkelsene og argumentene fra Xuanxue, en bevegelse fra Wei-Jin-dynastiet (220-420 e.Kr.) i tidlig middelalder-Kina. Videre undersøkes tekster og personer fra den sene Han-dynastiet, hvis innflytelse på Xuanxue ennå ikke er klart definert. For å fange opp den mangfoldige naturen til denne bevegelsen, fremhever bidragsyterne på brillante måter dens mer sosialt orienterte karakteristika. Samlet sett presenterer dette verket et usammenlignbart bilde av denne spennende perioden.
