Boken "Durational Cinema" argumenterer for en egen sjanger innen film som skiller seg fra det som ofte omtales som 'slow cinema'. I verket skildres historien til de tre hovedbølgene av durational cinema: den New York-avantegardistiske bevegelsen på 1960-tallet, den europeiske kunstfilmen etter 1968, samt den internasjonale kinoen i gallerirom og filmfestivaler siden 1990-tallet. Forfatteren undersøker betydningsfulle personligheter som Andy Warhol, Ken Jacobs, Chantal Akerman, Marguerite Duras, Claude Lanzmann, James Benning, Kevin Jerome Everson, Lav Diaz og Wang Bing. Durational cinema har et gjennomgående minimalistisk uttrykk, men omfatter også en mer encyclopedisk tilnærming til filmproduksjon. Denne filmsjangeren kjennetegnes av sin representasjonalitet og berører temaer som Holocaust, avindustrialisering, arbeiderklassens opplevelser og andre marginaliserte grupper. Til tross for sin tematiske sammenheng har durational cinema ikke én entydig betydning; den kan tolkes ulikt avhengig av konteksten og den enkelte skaper. Warhols durational cinema av fravær skiller seg markant fra Jacobs’ durational cinema, og boken utforsker disse forskjellene i dybden.
