Boken 'Husserl and the A Priori' gir en grundig og systematisk fremstilling av utviklingen av Husserls begrep om det a priori, fra hans tidlige arbeider til hans senere skrifter. I kapitlene analyseres de ulike fasene og aspektene av Husserls fenomenologi knyttet til det a priori, i lys av hans tosidige forståelse av fornuft, som både ontologisk og transcendental. Begynnelsen av denne studien tar for seg innføringen av begrepet a priori kunnskap i konteksten av 'Logiske undersøkelser', og utforsker på en unik måte dens utvikling i løpet av Husserls Göttingen-år. Det er i løpet av hans arbeid med 'Krisen i de europeiske vitenskaper' at Husserl begynner å se det a priori som et kriterium for å tolke filosofihistorien, særlig modern filosofi. Boken belyser også viktige begreper som essens og eidos; ideasjon, eidetske holdninger og eidetske reduksjoner; i tillegg til formelle og materielle, medfødte og tilfeldige a priori. Forfatteren argumenterer for at det a priori blir en sentral uttrykksform for Husserl.
