Kant, Wittgenstein, and the Performativity of Thought

Denne boken undersøker ideen om at det finnes en spesiell performativitet i tanken som forbinder Kants "Kritikk av den rene fornuft" med Wittgensteins "Tractatus Logico-Philosophicus". Ifølge denne oppfatningen tar vi beslutninger og bruker proposisjoner fordi vi forutsetter at våre tanker omhandler noe, og at våre proposisjoner har mening. Kants krav om en a priori forbindelse mellom intuisjoner og konsepter er likt Wittgensteins idé om den generelle propositionelle formens likhet med verden. Aloisia Moser argumenterer for at Kant snakker om handlinger i sinnet, og ikke om statiske kategorier. Hun belyser også den logiske formen i Tractatus, som fungerer som en projeksjonsmetode og utvikler seg til en såkalt 'nullmetode', der proposisjoner kun utgjør stillaset for verden. Gjennom dette knytter Moser Kants refleksive vurdering til Wittgensteins regelsporing, og presenterer en tilnærming til performativitet som fokuserer på anvendelse snarere enn på teorier eller metoder.