Dette er den første kritiske studien av feministiske praksiser knyttet til å 'ta ordet' som svar på voldtekt. Boken argumenterer for at feministisk anti-voldtektspolitikk kjennetegnes av en tro på den transformative kraften av kvinners personlige beretninger om seksuell vold. Den politiske mobiliseringen av disse narrativene har vist seg å være en uhyre vellykket strategi, men det finnes fortsatt uløste etiske spørsmål og politiske begrensninger. Boken utforsker både suksessene og de uløste spørsmålene gjennom feministisk arkivmateriale, publiserte narrativer om seksuell vold, samt kilder fra massemedia og internett. Den hevder at det er avgjørende å revurdere rollen og plassen for kvinners historier, samt politikken rundt det å ta ordet, for å revitalisere feministisk politikk i forhold til seksuell vold. Dette vil være nøkkelen til å utvikle nye tilnærminger for å bekjempe denne formen for vold.
