Denne boken forener arbeidene til Ludwig Wittgenstein og Jacques Lacan om deres utforskning av 'forbløffelse', en opplevelse av å bli truffet av noe som virker å ha ekstraordinær betydning. Begge tenkere deler en sentral interesse for misnøyen som oppstår med mening i slike opplevelser, spesielt når vi prøver å artikulere dem og sette språk på dem. Maria Balaska argumenterer for at denne frustrasjonen og vanskeligheten med mening avdekker en mer grunnleggende egenskap ved vår evne til å skape mening – nemlig at de er uten grunnlag. I stedet for å oppleve skuffelse over språkets evne til å skape mening, hevder Balaska at Wittgenstein og Lacan kan hjelpe oss til å se denne avdekningen av meningsløshet som en mulighet til å anerkjenne vår egen rolle i meningsdannelsen. Gjennom å delta kreativt i denne prosessen kan vi berike våre livsformer med språk.
