Selvorganisering er et begrep som beskriver evnen til et system til å endre sin egen struktur gjennom interaksjon med omgivelsene. Dette betyr at selvorganisering verken er avhengig av miljøet eller tilpasset dette, men er derimot selvbestemt og selvtilpassende. Begrepet ble utviklet på 1960-tallet, hvor det ble gjort forsøk på å etablere en teori basert på logikken til systemet og dets kontrollmekanismer. På 1980-tallet ble det imidlertid introdusert en annen oppfatning som fokuserte på logikken til kreative individer og de naturlige variasjonene som oppstår. Disse to tilnærmingene har motstridende forskjeller; den første betrakter systemet av aggregerte individer som objektet for betraktning, der selvorganisering sees som summen av praksisene innen et kontrollert system, eller selvkontroll. Derimot fokuserer den andre tilnærmingen på individers praksis som avviker fra systemets logikk, skaper variasjoner og omformer systemets struktur. Denne boken har som mål å integrere disse perspektivene og utforske hvordan de kan sameksistere og refleksere over samfunnet som helhet.
