Boken "Extra Dimensions in Space and Time" tar for seg utviklingen av teori om ekstra romlige dimensjoner, som stammer fra Nordströms fem-dimensjonale vektorteori fra 1914. Denne teorien ble fulgt opp av Kaluza-Klein teorien i 1921, i et forsøk på å forene generell relativitetsteori med elektromagnetisme i et fem-dimensjonalt rom-tidssystem, bestående av fire dimensjoner for rom og én for tid. I de påfølgende femti årene fikk Kaluza-Klein teorien lite oppmerksomhet fra fysikere på grunn av dens inkonsistenser. Det var ikke før supergravitasjonsteori, som forener generell relativitet med supersymmetriteori på slutten av 1970-tallet, sammen med utviklingen av strengteorier på 1980-tallet og M-teorien på 1990-tallet at dimensjonene i rom-tid økte til 11, hvorav 10 er romlige og 1 er tidsdimensjon. Boken skiller seg fra andre verk om temaet ved å introdusere 'To Tidsfysikk', som gir en ny dimensjon ved å utforske ekstra dimensjoner i tid, et aspekt som tidligere bøker om ekstra dimensjoner ikke har dekket. Dette gir leseren en komplett forståelse av hvordan tid og rom kan forstås på en ny og spennende måte.
