En av de mest fremtredende egenskapene ved senmiddelaldersk filosofi og vitenskap er den bemerkelsesverdige enheten som forskjellige undersøkelsesfelt hadde i forhold til hverandre, spesielt når det gjelder metodologien som ble benyttet. I motsetning til dagens vitenskap, som kjennetegnes av en mangfoldighet av metodologier og en høy grad av spesialisering innen hver disiplin, var det i senmiddelalderen en grunnleggende metode som ble anvendt på tvers av fagene, nemlig logikk. Det er ingen tvil om at logikk gav enhet til kunnskapen og vitenskapen i denne perioden. Logikk, forstått i en videre forstand enn i dag, inkluderte semantikk og formell epistemologi, og var et av de første undervisningsfagene i den middelalderske læreplanen. Det ble ansett som en nødvendig, metodologisk forutsetning for studenter som ønsket å forfølge andre disipliner. Dette bidro til den utbredte bruken av logiske og semantiske prinsipper i forskjellige fagområder.
