Mer enn to tiår etter at Michael Rutter offentliggjorde sin oppsummering av beskyttende prosesser knyttet til resiliens, fortsetter forskere å rapportere om definisjonsmessig uklarhet når det gjelder hvordan man skal definere og operasjonalisere positiv utvikling under motgang. Problemet har delvis oppstått som et resultat av en dominerende oppfatning av resiliens som noe individer besitter, snarere enn som en prosess som familier, skoler, samfunn og myndigheter bidrar til. Siden resiliens er relatert til tilstedeværelsen av sosiale risikofaktorer, er det behov for en økologisk tolkning av begrepet som anerkjenner viktigheten av menneskers interaksjon med omgivelsene. "The Social Ecology of Resilience" gir bevis for denne økologiske forståelsen av resiliens på en måte som bidrar til å løse både definisjons- og måleproblemer.
