Denne boken åpner nye veier for dekolonial autoetnografi, gjennom en serie refleksive fortellinger som belyser hvordan maorifolk har forhandlet og navigert sine personlige og profesjonelle identiteter i det moderne samfunn. Innholdet er innrammet innenfor den akademiske metodologien for Indigenøs Autoetnografi, hvor forfatterne deler sine personlige og profesjonelle erfaringer for å belyse sine møter med kulturell traume og personlig opplysning. Som en kulturtilpasset metodologi omfavner Indigenøs Autoetnografi refleksiv praksis og kritisk bevissthet for å validere urfolkets kunnskap, og sikrer at denne forblir meningsfull og responsiv til behovene til maorifolket. Ved å bruke metaforisk fortelling som et hovedverktøy for å skape mening, understreker dette arbeidet viktigheten av at maori og andre urfolk søker visdom fra fortiden for å veilede dem inn i fremtiden. Med urfolkets kunnskap historisk ignorert og misrepresentert innen høyere utdanning, gir denne banebrytende teksten uvurderlige innsikter.
