Stanley vet at det var en feil å takke ja til onkel Lechs tilbud om å passe leiligheten i Praha. Han forstår at det er en av Lechs snedige planer, en dårlig skjult oppsett for et invasivt og potensielt farlig performancekunstprosjekt. Likevel, til tross for sine reservasjoner, ser Stanley dette som en mulighet til å nå ut til T, etter å ha mislyktes i å fri. Stanley tror han kan håndtere situasjonen. Han forsøker å ignorere de ville påfunnene til Lech og motstå å bli trukket inn i deres stadig mørkere skuespill. Men ettersom prosjektet utfolder seg, blir det klart at det er mer ved denne forestillingen enn han hadde forutsett; de kjenner til Stanley sin sinnstilstand bedre enn han kjenner den selv. Han kan kanskje trå over kalklinjene i gangen og snu seg bort fra kvinnene som spiller moren hans og mennene som opptar farsrollen, men når en mann, sminket for å ligne Stanley, begynner å gjenskape hans mest ødeleggende minne, vil han ikke lenger kunne stå utenfor denne imitasjonen av sitt eget liv.
