«Du høres ut som en hvit jente.» Dette var ordene som ble ytret til Julissa av en kjæreste fra videregående, mens hun søkte etter sin plass i Amerika. Som en brun immigrant fra Mexico var assimilering noe hun ble pålagt siden hun først satte føttene i San Antonio, Texas, i 1994. Hun tilbrakte utallige timer med å kvitte seg med aksenten sin, slik at ingen skulle kunne se at engelsk var hennes andrespråk. I dette øyeblikket føltes disse ordene – du høres ut som en hvit jente – nesten som et kompliment for henne. Som barn forsto hun ikke at assimilering til «amerikansk» kultur i realiteten betydde å imitere «hvit» Amerika; at det å høres ut som en hvit jente representerte en rasistisk idé designet for å temme henne, forandre henne og redusere hennes identitet. Hun løp i kappløpet og fullførte hvert stadium, men følte seg aldri helt hjemme, før hun til slutt stoppet opp i løpet. I denne doble polemikken og manifestet, dykker Julissa ned i og avdekker løgnen om at assimilering fører til tilhørighet. Hun gransker både historien og sin egen beretning for å avkrefte denne myten, og argumenterer for at assimilering ikke er svaret.
