I en tid preget av en avtagende eksotisme og der klassisk antropologi har studert alteritet ut fra et eksotisk avstandsperspektiv, stiller forfatteren essensielle spørsmål rundt antropologiens fremtid og dens hensikt. Med et utgangspunkt i kritiske refleksjoner over etnologisk praksis, begynner forfatteren med inspirasjon fra Lévi-Strauss for å undersøke hvorvidt antropologi fortsatt er mulig og til hvilken nytte. I flere år har han fremhevet behovet for en antropologi av 'nærhet' som et alternativ til den tradisjonelle antropologien preget av avstand. Gjennom studier av kjente symboler på moderne vestlighet, som Metroen i Paris, samt 'non-steder' som flyplasser og motorveier, setter han søkelyset på antropologiske objekter som ofte undervurderes i betydning. Forfatteren argumenterer for at etnografens ideelle posisjon ligger i en balanse mellom tilstrekkelig distanse til å forstå fenomenet som et system, og nok nærhet til å oppleve det som et individ. Dette verket tar sikte på å utforske hvordan man kan oppnå en slik posisjon.
