I "Aesthetic Democracy" argumenterer forfatteren for at kunst og estetikk er grunnleggende for muligheten til å skape sosial og politisk demokrati. Boken undersøker samtidskritikk og avdekker hvordan den er historisk preget av kolonialisme. Kritikken setter opp en motsetning mellom øst og vest som former all samtids kulturpolitikk. Forfatteren argumenterer for en løsning på denne potensielt farlige konflikten mellom øst og vest, som er forankret i en estetikk og en validering av sanseopplevelser. Docherty foreslår en ny modell for kulturkritikk, basert på en revitalisert og positivt vurdert forståelse av 'hypokrisy.' Dette begrepet har røtter i Machiavelli, men dens moderne styrke ligger i muligheten for et etisk møte med det som er annerledes.
