Den 11. mars 2011 ble Japan rammet av det som skulle bli kjent som den store øst-japanske jordskjelvet, som utløste enorme tsunamier som traff Fukushima Daiichi kjernekraftverk på Japan's stillehavskyst. Dette resulterte i den mest alvorlige kjernebombrudden verden har opplevd siden Tsjernobyl-katastrofen i 1986. Før denne krisen var Japan blant de ledende nasjonene innen kjernekraft, kun overgått av USA og Frankrike. Kjernekraft var en viktig faktor for Japan's økonomiske velstand, og nær 30 % av landets elektrisitet ble generert fra reaktorer spredt over hele landet, fra Hokkaido i nord til Kyushu i sør. Imidlertid ble denne lange perioden med politisk stillstand brutt av krisen den 11. mars, som markerte et kritisk vendepunkt for Japans kjernekraftpolitikk. I boken sin, argumenterer Akihiro Ogawa for at de primære drivkreftene bak denne endringen er det han omtaler som 'antinukleære borgere' – en samvittighetsfull japansk befolkning som forestiller seg et bærekraftig liv i et samfunn fritt for kjernekraft. Gjennom mer enn ti års etnografisk forskning, belyser Ogawa hvordan denne bevegelsen har formet nye perspektiver på fremtidens energipolitikk i Japan.
