Krigen, sett fra et vestlig perspektiv, er ikke en isolert bedrift. Partnerskap av alle slag danner grunnlaget for maktprojeksjon og bruk av vold. 'Waging War' argumenterer for at disse institusjonene for mellomstatlig vold — ikke bare teknologi, kapasitet og kvaliteten på opplæringen til væpnede styrker — fungerer som klare mekanismer for å utløse vold. Imidlertid er ikke alltid disse institusjonene godt utformet, og de bidrar ikke alltid til å øke kamp-effektiviteten slik de kunne, og kan noen ganger hemme statens kapasitet. Samtidig er den samlede fordelen av å ha dette nettverket av partnerskap, avtaler og allianser bemerkelsesverdig. Det muliggjør hurtig respons på kriser og letter motarbeidelse av trusler uansett hvor de oppstår. Ved å bruke det forfatteren beskriver som en realistisk institusjonalistisk agenda — som forstår institusjoner som kanaler for kapasitet — legger denne boken frem hvilke institusjonelle ordninger som smører staters evner til å fremme sine agendaer og vinne.
